Det er ganske fascinerende hvor mange forskjellig mennesker
en kan observere mens man reiser, akkurat nå sitter jeg på flyet sammen med en
colombiansk dame som har like varm personlighet som hun har på seg parfyme,
meget spandabelt på begge fronter. Foran meg sitter en eldre herre som må åpne
og lukke vinduet 3 ganger hver gang han våkner slik at alle andre i vårt område
våkner. Bak meg sitter en gutt på min alder som er meg for 6 måneder siden. En
utvekslings student full av optimisme og begrensede spanskkunnskaper, med store
forhåpninger om å få tid til å reise hele landet rundt. Jeg har ikke hjerte til
å snu meg å knuse forventningene hans, han oppdager sikkert fort nok at studier
i Colombia er noe helt annet enn i Europa.
At det kommer til å bli en opplevelse han kommer til å vokse på og lære
mye nytt, men at det mest sannsynlig blir alt annet enn lett.
Når jeg ser ham får det meg til å tenke på hvor forskjellig
denne turen til Colombia er fra den jeg tok i juli. Da var jeg så spent og
optimistisk at jeg ikke fikk sove natta før jeg skulle reise, jeg fikk ikke
sove i natt heller men av helt andre grunner.
Jeg ville ikke at noen skulle gå å legge seg fordi jeg ville ha familien
min litt lengre, jeg hadde ikke hatt noe i mot en ekstra uke hjemme. Det er
ikke det at jeg ikke trives i Colombia, for det gjør jeg virkelig. Den siste
uken jeg var der i desember kunne jeg godt tenke meg og være lengre. Det er
bare at jo lengre jeg kommer vekk fra Norge jo sterkere merker jeg at det river
i røttene mine. Jeg ser litt av de tingene jeg går glipp av ved å være så langt
vekke fra alle kjente og kjære. Det var
så ufattelig kjekt å være i Ulsteinvik sist helg sammen med Marianne og Siri.
De er av de vennene jeg har der det ikke spiller noen rolle hvor lenge vi har
hvert fra hverandre. Praten går like lett uansett. Heldigvis har jeg flere
slike venner, som er de samme selv om jeg er borte mesteparten av tiden.
”Problemet” er at disse vennene nå er ferdige med utdanning og begynner å slå
seg ned med hus og seriøse saker, og jeg er på ett helt annet stadium, tenk om
vi går tomt for ting å snakke om? Jeg tror egentlig ikke at det vil skje men
det er slike tanker som popper inn i hodet på en lang og kjedelig fly tur,
rasjonelt sett tror jeg nok at min tid ville hvert bedre brukt på å se en film.
En annen ting jeg setter stor pris på er hvor godt vi har
det i Norge og hvor trygt det er. Bare det at det er mulig å gå ute og snakke i
mobiltelefon eller høre på musikk uten å bekymre seg for å bli ranet. Eller at
jeg slipper å tenke før jeg snakker, det tar så lang tid, at alle skjønner det
når jeg bruker ett uttrykk og at det er så mye rom å bevege seg på. Både inne i hus og ute i naturen. Jeg misstenker at en del nordmenn ikke har en
fjern anelse om hvor privilegerte vi er, som har den levestandarden, den
sikkerheten og den naturen vi tar for gitt. Jeg reiste fra Colombia i desember,
da reise jeg fra ett land som var preget av de nylige naturkatastrofene
forårsaket av den uvanlig lange regn tiden. Mange døde og utallige be gjort
hjemløse. De satt da igjen med ingenting. Absolutt ingenting. Når jeg kom hjem
til Norge herjet først Berit, så Cato og tilslutt Dagmar. Mange opplevde store
skader på hus og eiendom. Men det var bare ting og alle var forsikret. Det
finnes til og med ett statlig naturskade erstatnings fond. For meg ble dette mer en vekker på hvor
sårbare vi er i Norge fordi vi tar infrastrukturen for gitt. I Colombia går
strømmen ”ofte”, men svært lite skjer fordi de er vant med det og har back-up.
Telefon og alt annet er tilbake etter kort tid. Men til lags åt alle kan ingen gjerna:P
Nå er det tid for litt urelevente bilder fra mobilen.
