Ny leilighet

De siste dagene har vert hektiske. På torsdag og fredag var det introduksjons dager for internasjonale studenter på Universitet. Det var mye å ta inn og masse informasjon om alt og ingenting. Min konklosjon etter alle forelesningene er at biblotek, teknologi og referering ikke variere mye uansett hvor jeg er i verden. Eneste forskjellen er at jeg blir supersliten av å følge med på spansk. Universitets området er kjempe fint, det merkes at det er det dyreste universitetet i Colombia. Her er blandt annet ett splitter nytt sportssenter der ALT er gratis for studentene. De tilbyr spinning, aerobic, pilates og yoga timer, pluss personlige klatre, tennis og squash timer med instruktør. Jeg klarte selvfølgelig å glemme kameraet på torsdag når vi var der på omvisning men bilder kommer senere. Skal også se om jeg kan klare å ta litt bilder av resten av universitets området. Den største forskjellen på universistet her og de i Norge og England er fokuset på sikkerhet. For å komme inn på området må alle pipe studentkortet i en leser for å kunne gå igjennom barrierene og det er umulig å hoppe over siden der er vakter på alle porter. Området rundt universitet blir kontrollert av vakter med skummle hunder.

Fredag var jeg ute for første gang her sammen med de andre internasjonale studentene. Vi spiste først middag på en pannekake restaurant, så gikk vi ut på en club i Candeleria. Utvalget i pannekaker var enormt! De hadde pannekaker med alt, til og med hummer og curry. Jeg endte opp med ost, skinke og spinat, og det smakte overraksende godt:) Utelivet var som forventet, masse folk og latinamerkanske rytmer. Uteplassen var så full at den hadde blitt steng på dagen i Norge pga mangel på nødutganger. Men gøy var det:) Når jeg skulle hjem tok jeg taxi for første gang. For en 10 minutters tur midt på natta kostet det 22 kroner. Taxi her er super, super billig, men de anbefaler at jenter ikke tar taxi hjem alene om natta.

Lørdag var jeg kun inne på rommet for det var et kjempe tordenvær. Veggene i huset ristet! og det varte i timesvis. En super dag å sitte inne med te og en bok:)

Nå har jeg flyttet til ei leilighet i en bedre bydel enn der hotellet var:) Jeg bor hos Nathalia, en colombiansk jente som studerer til kjemi-ingeniør på samme universitet som meg. Jeg betaler kun litt over 1000 kroner i måneden, noe som er lite til og med her:) Jenta som bor på det rommet som skal bli mitt har ikke flyttet ut ennå, men hun skal flytte ut i dag. Derfor er det litt rotete her men jeg skal ta bilder så snart jeg har kommet i orden.

På bærtur

Jeg klarte å gå meg vill for første gang i dag! Det var etter at jeg hadde møtt noen av de andre internasjonale studentene for å gå sammen til departementet for sikkerhet for å registrere oss og for å få ID kort for utlendinger. Det tok litt tid siden vi først måtte ta blodtype test (jeg er fremdeles O+), ta bilder 3x4 cm med BLÅ bakgrunn og sette inn ca 400kr i en bank. Når vi kom dit måtte vi først stå i kø for å få utdelt ett skjema. Der etter måtte vi fylle det ut, og fyttikatta det var utfyllende, alder, høgde, foreldre, kjennetegn osv. Så måtte vi stå i kø for å levere inn skjemaet, pass og alle dokumentene som hørte til. Så måtte vi vente ca 20 min for at de skulle ta bilde og fingeravtrykk, først manuelt, deretter på data. Vente mer. Så nye fingeravtrykk fordi de første ikke var gode nok. Så enda mer venting, før vi endelig fikk tilbake passene våre og fikk beskjed om at vi måtte komme tilbake om 2 uker for å hente kortene. BYRÅKARTI på høyt nivå. Jeg skal aldri mer klage over norske instanser!

Så kommer jeg til delen der jeg gikk meg vill. Siden alt tok så lang tid så var jeg sent ute til lunsj med ei jente som kanskje hadde ett rom ledig. Derfor ventet jeg ikke på de andre men gikk tilbake til transmilenio stoppet alene. Eller prøvde å gå dit men et eller annet sted på veien gikk det skeis, helt skeis. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg var så jeg spurte en snill dame på gaten etter veien, men hun sendte meg enda lengre på bærtur. Til slutt måtte jeg bare lese litt på skilt og navigere etter fjellene på østsiden av Bogota etter ca 1 time med meningsløs gange fant jeg endelig tilbake, men dagens utur sluttet ikke der. Bussen som kom var ikke så veldig full men på neste stopp endret det seg. Den ble sprekkfull! Tørst, sulten og sliten ble jeg stående på den glovarme bussen uten frisk luft i noe som føltes som en evighet. Heldigvis fikk jeg satt meg ned rett før jeg besvimte, men det er lenge siden jeg har vært så nærme å havne i bakken.

Arepa

Alt gikk bra til slutt:) Som det vanligvis gjør. Jeg kom fram til sentrum, møtte jenta og fikk meg mest sannsynlig ett sted å bo:) Fikk meg også etterhvert mat og drikke i kroppen. I dag prøvde jeg en typisk colombiansk rett som heter Arepas. Det er lagd av mais mel og fås med forskjellig fyll, men ost er vanligst.

Konsistensen kunne minne litt om nybakt kveitebolle men med som semulegryn i. Smaken er det litt værre å beskrive, men godt var det. Regner med at der smaker mais mel men siden jeg ikke har spist noe lagd av maismel før så kan jeg ikke si det for sikkert.

Fjelltur

I dag måtte jeg innom Universitet med bilde og kopi av visum. For å komme inn på universitets området måtte jeg gjennom ID kontroll og fortelle hvor jeg skulle siden jeg ikke har student kort ennå. Stor forskjell fra England og Norge der alle kan gå rett inn på universietet. Da jeg var ferdig med det var det tid for litt utforsking i nærområdet. Monserrate er "byfjellet" i Bogota og ligger 3153 moh og der fra kan man se store deler av byen. På toppen ligger en kirke og noen kafeer og lignende steder som lopper turister. Pilgrimer som kommer for å se kirken foretrekker vist å klatere opp men heldigvis for late meg finnes det en kablebane:)

Brattfjellside

Oppe på toppen var utsikten fantastisk. Det er helt ufattelig hvor stort Bogota egentlig er. Her bor ca 9 millioner mennesker, kanskje mer.

Utsikt mot nord

Utsikt mot vest

Utsikt mot sør

Utsikt mot øst

Den veien som vises på bildet mot øst er et symbol på Jesu ferd mot Golgata, og der er statuer fra hver enkelt hendelse opp. Må helt ærlig innrømme at der var litt nye ting i bibelhistorien for meg. Viste ikke at Sant Veronica vasket fjeset til Jesus. Men mulig at det bare skjedde i den katolske historien:P På nabofjellet til Monserrate er der en Jesus statue lignende den i Rio de Janeiro. Vet at der er litt vanskelig å se men kameraet mitt er ikke bedre.

Stoooooor Jesus. Ca 15 meter i følge Wikipedia.

Ellers så var det en hage oppe på fjellet, der de hadde en utrolig forkjærlighet for blå stauder, akkurat slike som mamma har i hagen hjemme:)

Blå stauder og fin hvit plante

Etter at jeg kom ned fra fjellet, gikk jeg rundt i bysentrum for å bli bedre kjent. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om Bogota, jeg klarer ikke helt å like byen, til det er det for mange kontraster, men av en eller annen grunn finner jeg meg selv gående ned gatene mens jeg smiler. Jeg har hørt at det tar tid å bli forelsket i Bogota og at det kommer litt snikende. Ikke som i London der jeg bestemte meg at jeg skulle tilbake etter første dagen. Men men, tiden vil vise.


Har forresten fått meg colombiansk nummer i dag: +57 315 5404874 men har også det norske liggende:)

Life Goes On

Føles litt rart å skrive om hverdagslige ting etter terror men livet må gå videre. All denne tiden foran Tv'en har gitt meg tid til å avslutte det siste sokkeprosjektet mitt. Må helt ærlig innrømme at jeg er litt stolt av å ha klart det, men stikking er ganske lett med en gang du kan det grunnleggende:)

Hjemmelagde russesokker

Ellers så brukte jeg gasskomfyren for første gang i dag. Etter å ha diskutert med min kjære far om hvordan jeg kan spise egg uten å få salmonella var det tid for å prøve. Men her var ingen ligther så jeg måtte ned på butikken på hjørnet. Det var første gangen jeg handlet der og det viste seg å være en behagelig overaskelse. I motsetning til mange andre tok innehaveren det rolig når han snakket:) men han lurte også på om jeg var italiensk, vell vell ikke min første konklusjon. Tilbake på kjøkkenet med min nyanskaffede ligther prøvde jeg å få fart på komfyren. Prøvde lenge bare for å finne ut at en av platene ikke virker.  Selvfølgelig den jeg prøvde først men til slutt ble det ild til å steke egg. Skikkelig steke!

Ikke at superstekte egg på druebrød er helt å anbefale men det er ikke det verste jeg har smakt. Med mengder av tomat ble det nesten godt.

Slenger på et bilde av bananselgeren som går opp og ned gata her hver dag, mens han spiller On the Floor i monotone på megafon.

Mitt lille land

De siste to dagene har vært rolige. Det meste av tiden har jeg sittet og sett sjokkert på bildene fra Oslo og Utøya. De tragediene som rammet er uvirkelige og uforståelige, og for meg blir det enda mer uvirkelig av før jeg dro var alle bekymret for meg som skulle til farlige Bogota og helst ville ha meg hjemme i trygge Norge. Straks etter at nyheten om terror handligen i Oslo sentrum avbrøt Tour de France fikk jeg mitt neste sjokk: en del mennesker gikk ut nesten umiddelbart og ville sende alle som er litt brunere en vanlig sommerbrun ut av landet, uten at det engang hadde kommet bekreftelse på at det var en bombe. Senere kom nyheten om Utøya og at de hadde anholdt en antatt gjeringsmann. En norsk gjerningsmann. Jeg håper virkelig at dette gir litt rom for ettertanke hos de som forhåndsdømte. Men ikke lenge fikk jeg heldigvis se hva det norske samfunnet er lagd av. Sosiale medier flommet over av meldinger om samhold og håp. Jeg er stolt av å være norsk og støtter meg til Utenriksminister Støre når han sier at i morgen skal vi møte et gjenkjennelig Norge. Jeg håper og tror det vil bli ett bedre Norge, et varmere Norge. @hedemannen skriver på sin twitter: "Satt på trikken gjennom sentrum for første gang siden eksplosjonen. Ble for mye. Gråt. Fikk klem av fremmed. Magisk". Tanker og bønner går til de som opplevde katastrofen, pårørende og etterlatte.

2600 meter nærmere stjernene

Etter den lille oppdagelsesferden i går ble jeg egentlig helt slått ut. Kroppen min har ikke tilpasset seg høyden og det tar på. Matlysten er på bånn og jeg sover dårlig men det skal vist gå over på 24-72 timer:) resten av dagen i går så jeg på film og koste meg på rommet. Da jeg våknet i dagtidlig føltes kroppen mye bedre, så jeg satte meg ned for å se siste delen av dagens etappe i Tour de France på spansk. De spanske kommentatorne var en stor nedtur i forhold til Paasche og Kaggestad på Tv2 men sånn er livet.

Fontene elve ting i Candeleria

Midt i bakken, utsikt nedover

Midt i bakken, utsikt oppover

Så var det til for å finne sentrum av Bogota, La Candeleria. Fra hotellet er det cirka 6 kvartal å gå til nærmeste Transmilenio stopp. Transmilenio er bybusser med egne kjørefelt og stoppesteder. Mer som en trikk på hjul egentlig. Ganske komplext system men jeg fant frem til slutt. La Candeleria er en fantastisk by del men den fremhever vikelig kontrastene her i Colombia. Der var det mange formelt kledde på veg til og fra jobb og mange gateselgere ol i gamle klær og noen få på midten. Staslige bygdinger fra koloni tiden ved siden av falleferdige rønner. Candeleria ligger under fjellsiden der universitetet jeg skal gå på ligger. Og når jeg sier fjellsider så mener jeg fjellside. Jeg gikk ett stykke oppover før mangelen på rødeblodlegemer slo inn. Hadde sikker 95% av maks puls på toppen!!! Rett neden for rønna i nedover bakken ligger de gamle staselige bygningene, slik som parlamentet, og flere departement, og rett til høgre ligger noen av de nye universitets bygningene.

 En ting er sikkert: Colombia er bra for selvtilliten. Siden jeg er den eneste blondina jeg har sett i dag og langt over gjennomsnittet høg her, blir det litt oppmerksomhet, og som reservert nordmann er jeg ikke vant til at fremmede snakker til meg. Men her er det helt vanlig. Folk snakker sammen i køen på butikken og på busstoppene uten å kjenne hverandre. En annen ting som vil ta litt tid å bli vant til er den stadige kroppskontakten. På stappfull Underground i London er det ingen som dulter bort i hverandre. Men her har de vist ingen slike reservasjoner og ingen sier unnskyld  om de dulter bort i noen andre. Men sånn generelt er colombianere er imøtekommende og smilende folkeslag, og alle har hatt enorm tolmodighet med min stoltrende spansk med i slag av engelsk og miming. Takk alle høgare makter for kroppsspråk:D

Matmessig er jeg litt mer skeptisk. Kjøtt og fisk finnes ikke i frysedisken men selges fra vogner eller små butikker på gata. De har godt utvalg i brødvarer med fyll av ymse og diverse slag, men ikke grovt brød som i Norge. Matvare butikkene han nok generelt en litt lavere standard en det jeg er vant til men i dag fant jeg havregryn og yogurt;) så jeg overlever nok. oooooh de har forresten de beste bananene jeg har smakt i mitt liv:D Søte og gode. All frukt her er superfersk, nesten rett fra treet:)

Været her er som en tidlig norsk sommerdag, genser og bukse vær med innslag av regn. Når der regner blir det egentlig ganske kaldt, men når det er sol varmer den skikkelig. Alt dette fant jeg ut i dag, så været er skiftende slik som i Norge:)

Dersom noen har tips om hvordan enn fremskynder dannelsen av rødeblodlegemer tas de imot med takk:)

Framme i Bogota

Jeg dro hjemme fra i går klokken litt før 4 på morgenkvisten fordi den eneste fergen som passet med flyet var den som gikk 4.15. Pappa og Kris kjørte slik at jeg skulle slippe å sitte ute på flyplassen å vente. Det var trist å si hadet til alle, men tiden går fort og jeg regner med at jeg plutslig er hjemme igjen. Flyturen  til Oslo og vider til Barcelona gikk greit men når jeg kom til Barcelona ble det litt lenge i kø før jeg kunne sjekke inn og etter at jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og passkontrollen viste det seg at den delen av terminalen som er for Sør Amerika ikke hadde noe annet en en liten kafé og ingenting annet:0 så det ble til at jeg satt 3 timer og så på Tour de France uten lyd... ikke det mest spennende jeg har gjort i livet.

Men det viste seg at resten av dagen ikke skulle by på mer spenning heller. 11.5 timer på fly er leeeeeeenge. Alt for lenge, selv om de hadde et godt utvalg av filmer, tvserier og musikk. Det værste var at selv om jeg var trøtt fikk jeg ikke sove før de siste 2 timene, og når jeg satt der uten å sove fikk jeg virkelig tid til å tenke over hva jeg her begitt meg ut på. Cirka midt på atlanteren var jeg fristet til å snu, men det ser lysere ut nå:) Skjermen på setet hadde forresten informasjon om hvor vi befant oss til en hver tid og hvor høyt og fort vi fløy. ca 40000 fot (12000 m) og 880 km/t og utenfor flyet var det mellom -50 og -74 grader. Fasinerende!

Når jeg endelig kom fram til Bogota måtte jeg så en evighet i kø i imigrasjonskontrollen, og når jeg kom fram var det ingen som snakket engelsk, så det gikk på ett vis å forklare at jeg ikke har visum men skal skaffe det. Nå kan jeg i det miste bli her i 180 dager. Jeg fant sjåføren hotellet hadde sendt for å hente meg men det var ikke lett. Med en gang jeg kom ut av flyplassen ble jeg møtt av en vegg av mennesker som alle ropte, smilte, gråt og klemte på de som kom ut. Veldig forskjelling fra Gardermoen der det står max 10 stykker og halvparten er der for å hente turister. Men jeg klarte å navigere meg gjennom kaoset. Turen fra flyplassen gikk fort men det var mest på grunn av sjåføren som ignorerte alle 30 skilt på hele strekningen.

Når jeg kom fram til hotellet fikk jeg en negativ overaskelse; selv om det sto alt betjeningen skulle være to spåkelig snakker alle kun spansk, men det gikk på et vis:) Heldigvis er alle her kjempe imøtekommende og det er vist helt vanlig å snakke til fremmede. Rommet mitt er mer en leilighet en ett rom. Jeg har en liten stue, kjøkken, bad og soverom. Ikke at jeg la så masse merke til det når jeg kom for jeg var stuptrøtt, så det bar rett til sengs.

I dag tidlig våkenet jeg klokken 6 men føler meg svak som en kattunge på grunn av høyden og jetlag, men jeg har hvert ute å utforsket nabolaget sammen men dama som drive hotellet. Jeg spurte om veien og hun insisterte på å vise meg personlig. Nå har jeg fått proviantert og planen er å bli på rommet resten av dagen å ta det med ro å bli vandt til høyden. Å gå i gatene her er ufattelig interesant. Byen er en blanding av nytt og gammelt. Her er nye kontorbygg mellom nedslitte hus.

Zorritas. Hest og kjerre som leverer varer til budtikkene.

Her er definitivet et mer aggresivt kjøremønster en hjemme i Norge, alle tuter i ett sett og politiet kjører med blålys uansett hvor de er og hva som skjer. Jeg så en som kjørte inn på en kafe med blålys, gikk inn og spiste og kom utigjen og satte seg på politimotorsykkelen og lysene var på hele tiden. Siden det er nasjonal dagen i Colombia i dag kjørte mange av bilene rundt med ballonger og tutet i ett. Vertinnen min fortalte at de tuter for å hylle Sant Carmen som er beskytter av sjåførene. Nabolaget hotellet er i er ganske forskjelli fra Norge. Her har alle høye gjerder rundt husene og det er ikke uvanlig med sikkerhetsvakter.  skulle ha tatt litt mer bilder men jeg orker ikke:)