Mitt lille land

De siste to dagene har vært rolige. Det meste av tiden har jeg sittet og sett sjokkert på bildene fra Oslo og Utøya. De tragediene som rammet er uvirkelige og uforståelige, og for meg blir det enda mer uvirkelig av før jeg dro var alle bekymret for meg som skulle til farlige Bogota og helst ville ha meg hjemme i trygge Norge. Straks etter at nyheten om terror handligen i Oslo sentrum avbrøt Tour de France fikk jeg mitt neste sjokk: en del mennesker gikk ut nesten umiddelbart og ville sende alle som er litt brunere en vanlig sommerbrun ut av landet, uten at det engang hadde kommet bekreftelse på at det var en bombe. Senere kom nyheten om Utøya og at de hadde anholdt en antatt gjeringsmann. En norsk gjerningsmann. Jeg håper virkelig at dette gir litt rom for ettertanke hos de som forhåndsdømte. Men ikke lenge fikk jeg heldigvis se hva det norske samfunnet er lagd av. Sosiale medier flommet over av meldinger om samhold og håp. Jeg er stolt av å være norsk og støtter meg til Utenriksminister Støre når han sier at i morgen skal vi møte et gjenkjennelig Norge. Jeg håper og tror det vil bli ett bedre Norge, et varmere Norge. @hedemannen skriver på sin twitter: "Satt på trikken gjennom sentrum for første gang siden eksplosjonen. Ble for mye. Gråt. Fikk klem av fremmed. Magisk". Tanker og bønner går til de som opplevde katastrofen, pårørende og etterlatte.