En oppdatering mellom leksene:P

Nå er det lenge siden sist, det er fordi jeg har hatt mye å gjøre på universitetet. Dette semesteret er både lettere og hardere enn det forge, lettere fordi jeg forstår alt som blir sakt til meg og i timen og hardere fordi at nå får jeg med meg alle leksene. Uvitenhet er noen ganger en velsignelse.

Nathalia hadde bursdag 14, februar og vi gikk ut for å spise. Nathalia hadde innvitert en del venner men, svert få bekreftet så hun bestilte bord til 15 og trodde at det kanskje var litt mye. Det kom nesten 30:D Denne restauranten var vel egnet for barneselskap, dukene var av papir og vi fikk utdelt fargestifter:) Jeg og Trond (den andre norske) gav enn innføring i norsk kultur:)

Annka

Trond

Nye bokstaver

Molde slo forresten Lillestrøm 5-4 i en treningskamp nå nettopp.


Helga etter bursdagen hadde Nathalia en engelsk eksamen i den nærliggende landsbyen Chia, jeg ble med for å dra på oppdagelses ferd, jeg gikk rundt i byen og shoppet litt, før jeg så en kirke oppe i fjellene. Jeg spurte en taxisjåfør om det var mulig å besøke den og han bekreftet og kjørte meg dit. Det var en fantastisk følelse! Endelig frisk luft, rom og høyde, alle grunnene til at jeg savner naturen i Norge. Jeg hadde ikke det minste lyst å gå ned i gjen! Jeg kunne ha sovet der oppe foran kirka, med ørnene svirrende rundt, noe jeg nesten gjorde.

Men ingen ting er uten konsekvenser. Jeg har nå funnet ut hva som skjer dersom du tar en vinterblek norskis og putter den 4,5 timer i sola, 4,5 grader nord for ekvartor, på 2600-3000 m.o.h. uten solkrem.

Men det skal sies at takket være min kjære fars fantastiske gener så ble jeg brun og blid i løpet av ett par dager. <3 Pappa <3

Den første helga i mars, var jeg innvitert til bestemoren til Nathalia sin 80års dag. Dama ble født 29. februar så hun har kun hatt bursdag 20 ganger:P Vi kjørte sammen med foreldrene til Nathalia lørdag. For å komme dit måtte vi kjøre på det værste veiene jeg har opplevd i mitt liv, nå, 3 uker etter, kjenner jeg det fremdeles i ryggen:P Det ristet slik at jeg trodde at innvollene mine aldri ville kome tilbake på plass, og dette er den beste veien inn og ut av dalen der bestandelen av Colombias kylling produksjon foregår. Men naturen var nydelig, med enda flere flokker med ørner.

Jeg ble den heldige utvalgte til å spille mariachis sammen men Trioen som var leid inn.

En av småbyene vi besøkte søndag

Vakre blomster langs veien

Nathalia har alle bildene fra turen så jeg kan legge ut litt flere senere.

I selskapet var jeg den eneste som ikke var fra familien, jeg var også den første utlendingen som satte sine bein innen for døra, og jeg ble hjertelig mottatt. Det var kake og dansing hele kvelden. Det underholdenede med Colombia er at alle danser, til og med besta på 80!!!!!!! Kjempe gøy selv om jeg er elendig i forhold til alle andre her, men jeg kommer meg sakte men sikkert.

På søndag dro vi etter frokost slik at vi kunne stoppe i alle de små byene i dalen. Veiene her var på ingen måte bedre, etter en halvtime ønsket jeg med tilbake på den fantastiske hovedveien inn og ut av dalen. Turen vart verdt det, vi kjørte opp og ned dalsidene i timesvis, fikk litt propper i ørene siden høydeforskjellen var nesten 1000 meter.

På veien hjem stoppet vi på samme veikro som vi hadde stoppet på dagen før fordi jeg likte maten så godt. Det hadde en talerken med stekt banan, blodpølse, fårekjøtt, kylling og potet, servert med de beste arepaena i verden og frisk appelsin juice. Jeg er sånn egentlig ikke så begeistet for blodpølse men jeg smakte det uten å vite hva det var å det var ikke så værst med masse krydder på.
Da vi skulle til å dra igjen, kom eieren etter meg med ett knipe bananer, jeg forsto først ikke hva han ville, men etterhvert forsto jeg at bananene var en gave til meg slik at jeg skulle komme tilbake! Det var så uventet at jeg bare så vidt klarte å stamme frem et takk:P

Når vi kom frem til Bogota var jeg så sliten at jeg sovnet klokka 7:P

Ellers har som sagt meste parten av tiden min godt med til lesing, lekser og innleveringer. Skal prøve å bloggen en gang til før mine påske eventyr:)

Min første Yoga time:O

Noen av dere kan nok se denne katastrofen komme basert på tittelen, undertegnede inkuldert, men det måtte prøves. For de av dere som har litt mindre kjennskap til kroppen min så er den stiv som en staur. Men tanken på å trene uten å svette appelerer til meg;P

Jeg tok ingen bilder i timen, siden jeg var mest oppatt av å holde balansen, så jeg lagte en tegning for å illustrere forskjellen mellom meg og de andre. Til venstre er alle de andre og til høyre ser du meg:)

Som dere ser av den vakre illustrasjonen er jeg mindre flink til dette. Timen begynte med at instruktøren forklarte litt om yoga og verden. Og hvordan det onde i verden kommer av at mennesket ikke er i balanse. Kraft i balanse er god kraft og kraft i ubalanse er ond. Mennesker i balanse med seg selv og sin kropp opprettholder det gode i verden.

I løpet av denne time ble det helt klart at jeg er ett av disse ubalanserte menneskene, det vart stunder da jeg trodde kroppen min skulle revne, men jeg kom fra det med liv og lemmer i behold. Men det må nok konkluderers med at jeg er en av menneskene som opprettholder ubalanse i verden:P

PS; det var forøvrig kjempe hardt, selv om jeg ikke svettet. Vil rapportere om nivå av gangsperre senere:P

Ett slapt søndagsinnlegg

Det er ikke så mye nytt som har skjedd her i det siste, det mest interesante var vell at dataen min døde og at i dag har været svinget mellom sol og over 20 grader til regn og sludd. Slå den Norge! Jeg lever vel egentlig ett ganske kjedelig liv, men jeg har tatt litt bilder av ting og tang, kvaliteten er ikke super siden jeg stortsett bruker mobilen, og den er langt fra ny. Men jeg ser inget poeng i å kjøpe ny telefon her borte.

I dag fikk jeg en litt tidlig valentines gave fra Nathalia, jeg sa en dag at jeg likte ristet brød med honning så hun kjøpte meg en stor flaske med honning <3

Nytt lite Bonsai tre på romment mitt

Tre små planter og en fontene:)

Ny stor palme ting på stua.

Verdens beste søndagsbrød. Brød med kremost inni. Jeg og Nathalia går til denne restauranten på ganske mange søndager og kjøper stort sett det samme; omelett, juice og dette brødet.

Her er "elva" som renner ved siden av universitetet mitt. Det var den gang en ekte elv med rikt dyre liv men den har nå blitt lagt i rør og alt som er igjen er dette.

På fredag fikk jeg i lekse å dra på Museo del Oro, eller Gullmuseet på godt norsk. Det var helt utrolig. det er ikke rart at spanjolene trodde de hadde kommet til himmelen når de oppdaget rikdommene indianerne hadde. For indianerne hadde ikke gullet noen verdi, annet en at det var vakkert og i religiøs sammenheng. De trodde at den som bar gull ville være beskyttet mot fare pågrunn av kraften fra solen.  De fleste gjenstandene er formet som eller prydet av dyr, for å gi bæreren kreftene til dyret. Fugler, jaguarer, flaggermus, krokodiller og frosker var populert.

8 sjamaner på en fugl

samling av dødsmasker

Jaguar dødsmaske

Jaguar semoniell maske

Fugler i gull på bakgrunn i vann, dette represtenterte balansen i livet slik indianerne så det.

Sjaman krone i gull

Bil-fri dag

I dag er det bil-fri dag her i Bogota, og det er så ufattelig stille! Jeg har ikke innsett før nå hvor vandt jeg har blitt til lyden av trafikk, sirener og tutuing. Bilfri dag vil si at det er kun taxier, busser og yrkesrelatert kjøring som er lovelig. Alle andre biler må stå stille mellom 06.30 og 20.00. Dersom en blir tatt for ulovelig kjøring vil bilen bli beslaglagt over natta og eieren må betale 600 000 pesos (ca 2000 kroner) for å få den ut.

Siden vi regnet med at alle skulle ta buss og taxi i dag, sto vi opp kjempe tidlig, hadde egentlig en plan om å gå ut av huset senest kvart over 6 men vi ble som vanlig litt forsiket, rart hvor fort jeg har tilpasset meg til å alltid komme litt forsent, når familien skulle i juleselskap 2. juledag kom jeg ut av dusjen når alle andre satt i bilen og ventet. Tilbake til dagens strabaser, vi gikk ut døra halv 7 og tenkte at vi aldri i verden kom til å rekke første time, men nei da, vi hadde super flax! Der kom en tom taxi rett forbi huset vårt, og siden det ikke er biler i gatene i dag var det heller ingen traffikkorker!Turen som på en bra dag tar 15-20 minutter tok bare 10. Vi kom frem til universitetet 0640. Jeg har aldri før hvert der så tidlig. Hadde til og med tid til litt frokost:D Der er nemmelig kjempe mange som selger juice og frukt på gata opp mot universitetet. Jeg har selfølgelig en favoritt bod der de selger 50/50 gullerot og appelsin juice. En perfekt start på dagen, men vanligvis er jeg så sent ut at jeg ikke rekker det.

Førøvrig har jeg nå kommet godt i gang på Universitetet og timeplanen min er nesten perfekt. Har fri hver onsdag og slutter 10 på tirsdag og fredag:), 17 på mandag og 13 på torsdag, derfor unngår jeg det værste rushet på vei hjem. Den korte turen fra universitetet til leiligheta der jeg bor har på det verste tatt 2 timer, og en time er helt normalt mellom 17.30 og 19.30

På tirsdag var jeg sent ute til spansk timen min klokka 7 og i det jeg hoppet av bussen forran univeritetet, kom det 2 biler med sotede glass og CD skilt (Skiltene som det offesielle bruker her, betyr blandt annet at kjøretøyet er skuddsikkert), og ut kom det 8 livvakter og en student. De fulgte ham bort til inngangen, og med en gang han var gjennom sikkerhetsslusene dro de igjen, og jeg er ufattelig nyskjerrig på hvem han er sønnen til. Jeg må si jeg er imponert over at de synes sikkertheten på campus er tilsvarende en sikkerhetsoppdeking på 8 til 1:P Fasinerede at en student her har flere livvakter enn den norske statsministeren. (Vet ikke hvor mange Stoltenberg har nå, men Bondevik brukte å ha 2 eller 3) Før jul gikk Nathalia ut med en gutt som alltid måtte ha med seg livvakt, jeg ble sittende å snakke med livvakta og spurte ham hva faren til denne gutten gjorde på . Han svarte at han hadde en gård med 70 kyr. Lukurativt å være bonde i Colombia:P men det må være grusomt å være i en slik situasjon at en trenger livvakter i en alder av 18-22 år. Men slik er Colombia.

På tur til Bogota

Det er ganske fascinerende hvor mange forskjellig mennesker en kan observere mens man reiser, akkurat nå sitter jeg på flyet sammen med en colombiansk dame som har like varm personlighet som hun har på seg parfyme, meget spandabelt på begge fronter. Foran meg sitter en eldre herre som må åpne og lukke vinduet 3 ganger hver gang han våkner slik at alle andre i vårt område våkner. Bak meg sitter en gutt på min alder som er meg for 6 måneder siden. En utvekslings student full av optimisme og begrensede spanskkunnskaper, med store forhåpninger om å få tid til å reise hele landet rundt. Jeg har ikke hjerte til å snu meg å knuse forventningene hans, han oppdager sikkert fort nok at studier i Colombia er noe helt annet enn i Europa.  At det kommer til å bli en opplevelse han kommer til å vokse på og lære mye nytt, men at det mest sannsynlig blir alt annet enn lett.

Når jeg ser ham får det meg til å tenke på hvor forskjellig denne turen til Colombia er fra den jeg tok i juli. Da var jeg så spent og optimistisk at jeg ikke fikk sove natta før jeg skulle reise, jeg fikk ikke sove i natt heller men av helt andre grunner.  Jeg ville ikke at noen skulle gå å legge seg fordi jeg ville ha familien min litt lengre, jeg hadde ikke hatt noe i mot en ekstra uke hjemme. Det er ikke det at jeg ikke trives i Colombia, for det gjør jeg virkelig. Den siste uken jeg var der i desember kunne jeg godt tenke meg og være lengre. Det er bare at jo lengre jeg kommer vekk fra Norge jo sterkere merker jeg at det river i røttene mine. Jeg ser litt av de tingene jeg går glipp av ved å være så langt vekke fra alle kjente og kjære.  Det var så ufattelig kjekt å være i Ulsteinvik sist helg sammen med Marianne og Siri. De er av de vennene jeg har der det ikke spiller noen rolle hvor lenge vi har hvert fra hverandre. Praten går like lett uansett. Heldigvis har jeg flere slike venner, som er de samme selv om jeg er borte mesteparten av tiden. ”Problemet” er at disse vennene nå er ferdige med utdanning og begynner å slå seg ned med hus og seriøse saker, og jeg er på ett helt annet stadium, tenk om vi går tomt for ting å snakke om? Jeg tror egentlig ikke at det vil skje men det er slike tanker som popper inn i hodet på en lang og kjedelig fly tur, rasjonelt sett tror jeg nok at min tid ville hvert bedre brukt på å se en film.

En annen ting jeg setter stor pris på er hvor godt vi har det i Norge og hvor trygt det er. Bare det at det er mulig å gå ute og snakke i mobiltelefon eller høre på musikk uten å bekymre seg for å bli ranet. Eller at jeg slipper å tenke før jeg snakker, det tar så lang tid, at alle skjønner det når jeg bruker ett uttrykk og at det er så mye rom å bevege seg på.  Både inne i hus og ute i naturen.  Jeg misstenker at en del nordmenn ikke har en fjern anelse om hvor privilegerte vi er, som har den levestandarden, den sikkerheten og den naturen vi tar for gitt. Jeg reiste fra Colombia i desember, da reise jeg fra ett land som var preget av de nylige naturkatastrofene forårsaket av den uvanlig lange regn tiden. Mange døde og utallige be gjort hjemløse. De satt da igjen med ingenting. Absolutt ingenting. Når jeg kom hjem til Norge herjet først Berit, så Cato og tilslutt Dagmar. Mange opplevde store skader på hus og eiendom. Men det var bare ting og alle var forsikret. Det finnes til og med ett statlig naturskade erstatnings fond.  For meg ble dette mer en vekker på hvor sårbare vi er i Norge fordi vi tar infrastrukturen for gitt. I Colombia går strømmen ”ofte”, men svært lite skjer fordi de er vant med det og har back-up. Telefon og alt annet er tilbake etter kort tid. Men til lags åt alle kan ingen gjerna:P

Nå er det tid for litt urelevente bilder fra mobilen.

Som dere ser var jeg på en vakker men ensom skitur på Ørskogfjellet. Hadde gangsperre i dagesvis etter på:P

De siste bildene er fra juledekorasjonene i Bogota før jeg dro:)

Pynting til jul

I går dro jeg og Nathalia til Homecenter for å kjøpe julepynt og litt ting til leiligheta. Vi kom hjem med litt mer enn litt:) Det kjekke var at det ble ikke så alt for dyrt.


Akkurat når har jeg en ganske rar følelse. Jeg har kjempe lyst å dra hjem til Norge med en gang men på samme tid skulle jeg ønske at jeg kunne være her lengre, spesielt nå når jeg ikke har så mye mer å gjøre. Det begynner å gå opp for meg at det blir lenge til neste gang jeg kan være sammen med de  jeg har blitt kjent med her, siden svært få blir her neste semester. Nå har jeg ikke flere ord så jeg legger på litt bilder:P

Å sette sammen ting er like vanskelig i alle land

Stua vår med ny tvbenk, ny lampe, nytt bilde, og ny julepynt

Den søteste dekkebrikken noen sinne:)

Shopping og Transmilienio

For to uker siden var jeg og Nathalia på shopping på det største kjøpesenteret i Bogota. For første gang siden jeg kom hit fant jeg skikkelig salg og billige varer:) Prisnivået på klær her i Colombia er nemmelig som i Norge, noe som er ganske ille med tanke på at lønnsnivået er langt under norskt nivå. En av de franske studentene her jobber som flygebladutdeler for 5000 cop i timen, noe som tilsvarer 15 norske kroner. Men det er helt vanlig betalt times betaling her, vaskedama vår får det samme.

Men tilbake til shopping. Mens vi var der begynte det å tordne helt sinnsykt, og lynet slo til og med ned i taket. Jeg finner det fasinerede at i et land som har regntid to ganger i året så har de ikke vanntette hus. Det drypper fra taket i alle store bygg inkludert bibloteket på universitetet. Jeg tror dette kommer til å bli ett litt rotete innlegg med mange digresjoner, er ikke helt konsentrert i dag:P

Da vi skulle hjem etter shopping turen måtte vi ta Transmilenioen i verste rushtid! Det var en opplevelse av de sjeldne. På endestasjonen til Transmilenioen er bare en perong og mange av bussene går fra samme område på perongen. Problemet er bare at dersom noen har fått seg en plass lengst fremme så står de der til sin buss kommer og nekter å flytte seg for å slippe noen forbi, dermed måtte vi til med spissealbuer.  Nathalia gikk først og klarte og trykke seg gjennom den mennesklige veggen, og hun drog meg inn etter henne. Problemet var bare at posene mine, men klær og ett dolokk hang fast i den mennesklige veggen. Vi halte og dro alt vi kunne i posene mens dørene lukket seg rundt oss, og det gikk med ett nødskrik. Det var som en scene fra en tegnefilm, vi halte alt vi kunne og posene løsnet akkurat i det dørene stengtes og vi fløy bakover med posene og dolokket etter. Posen til dolokket revnet nemmelig. Resten av turen var vi skvist mellom to gamle damer og siden på ett sete. Vi måtte begynne å bevege oss mot døra 2 stopp før vi skulle av og på vårt stopp måtte jeg nesten dra Nathalia ut av bussen:P OVERDOSE PÅ KROPSKONTAKT!

Selv om det kanskje er litt rosablogger aktig så legger jeg ut bilde av det jeg kjøpte meg:)

Bukse fra Zara:)

Støvletter, ca 200 kroner

Jakke, 160 kroner

Topp fra Kate Mossm Basement collection, ca 100 kroner

I går hadde jeg, Luci og Nathalia brunsj på Los Horitos, ett bakeri 10 min fra huset vårt. Før jeg og Luci dro på spa og fikk massage. Koster bare 100 kroner for en halvtime med massage:) Love it!

<3Søndag<3

Ett slags brød fylt med posjerte egg og sopp i ostesaus. Fantastisk godt.