På tur til Bogota

Det er ganske fascinerende hvor mange forskjellig mennesker en kan observere mens man reiser, akkurat nå sitter jeg på flyet sammen med en colombiansk dame som har like varm personlighet som hun har på seg parfyme, meget spandabelt på begge fronter. Foran meg sitter en eldre herre som må åpne og lukke vinduet 3 ganger hver gang han våkner slik at alle andre i vårt område våkner. Bak meg sitter en gutt på min alder som er meg for 6 måneder siden. En utvekslings student full av optimisme og begrensede spanskkunnskaper, med store forhåpninger om å få tid til å reise hele landet rundt. Jeg har ikke hjerte til å snu meg å knuse forventningene hans, han oppdager sikkert fort nok at studier i Colombia er noe helt annet enn i Europa.  At det kommer til å bli en opplevelse han kommer til å vokse på og lære mye nytt, men at det mest sannsynlig blir alt annet enn lett.

Når jeg ser ham får det meg til å tenke på hvor forskjellig denne turen til Colombia er fra den jeg tok i juli. Da var jeg så spent og optimistisk at jeg ikke fikk sove natta før jeg skulle reise, jeg fikk ikke sove i natt heller men av helt andre grunner.  Jeg ville ikke at noen skulle gå å legge seg fordi jeg ville ha familien min litt lengre, jeg hadde ikke hatt noe i mot en ekstra uke hjemme. Det er ikke det at jeg ikke trives i Colombia, for det gjør jeg virkelig. Den siste uken jeg var der i desember kunne jeg godt tenke meg og være lengre. Det er bare at jo lengre jeg kommer vekk fra Norge jo sterkere merker jeg at det river i røttene mine. Jeg ser litt av de tingene jeg går glipp av ved å være så langt vekke fra alle kjente og kjære.  Det var så ufattelig kjekt å være i Ulsteinvik sist helg sammen med Marianne og Siri. De er av de vennene jeg har der det ikke spiller noen rolle hvor lenge vi har hvert fra hverandre. Praten går like lett uansett. Heldigvis har jeg flere slike venner, som er de samme selv om jeg er borte mesteparten av tiden. ”Problemet” er at disse vennene nå er ferdige med utdanning og begynner å slå seg ned med hus og seriøse saker, og jeg er på ett helt annet stadium, tenk om vi går tomt for ting å snakke om? Jeg tror egentlig ikke at det vil skje men det er slike tanker som popper inn i hodet på en lang og kjedelig fly tur, rasjonelt sett tror jeg nok at min tid ville hvert bedre brukt på å se en film.

En annen ting jeg setter stor pris på er hvor godt vi har det i Norge og hvor trygt det er. Bare det at det er mulig å gå ute og snakke i mobiltelefon eller høre på musikk uten å bekymre seg for å bli ranet. Eller at jeg slipper å tenke før jeg snakker, det tar så lang tid, at alle skjønner det når jeg bruker ett uttrykk og at det er så mye rom å bevege seg på.  Både inne i hus og ute i naturen.  Jeg misstenker at en del nordmenn ikke har en fjern anelse om hvor privilegerte vi er, som har den levestandarden, den sikkerheten og den naturen vi tar for gitt. Jeg reiste fra Colombia i desember, da reise jeg fra ett land som var preget av de nylige naturkatastrofene forårsaket av den uvanlig lange regn tiden. Mange døde og utallige be gjort hjemløse. De satt da igjen med ingenting. Absolutt ingenting. Når jeg kom hjem til Norge herjet først Berit, så Cato og tilslutt Dagmar. Mange opplevde store skader på hus og eiendom. Men det var bare ting og alle var forsikret. Det finnes til og med ett statlig naturskade erstatnings fond.  For meg ble dette mer en vekker på hvor sårbare vi er i Norge fordi vi tar infrastrukturen for gitt. I Colombia går strømmen ”ofte”, men svært lite skjer fordi de er vant med det og har back-up. Telefon og alt annet er tilbake etter kort tid. Men til lags åt alle kan ingen gjerna:P

Nå er det tid for litt urelevente bilder fra mobilen.

Som dere ser var jeg på en vakker men ensom skitur på Ørskogfjellet. Hadde gangsperre i dagesvis etter på:P

De siste bildene er fra juledekorasjonene i Bogota før jeg dro:)

Ting jeg liker i Colombia

1. Alle smiler, hele tiden Med tanke på historien og utfordringene Colombia har i fremtiden er jeg imponert over at alle er så positive. Tilsvarende tilstander i Norge hadde ført til kollektiv depresjon.
2. Svært billige skjerf
3. Det er mulig å ta taxi over alt uten at studentbudsjettet dør, det samme gjelder alle andre tjenester som vaskehjelp, manikyr etc.
4. Treningssenteret på campus. Det er helt nydelig og har alt jeg trenger
5. Isen på restauranten Crepes & Waffles. Om jeg kommer hjem til Norge og er på størrelse med et hus er dette grunnen.
6. Nyskjerrigheten alle har til utlendinger. Selv om det blir litt mye til tider er det kjekt å føle seg unik:)
7. Alt er åpent alltid, matbutikkene er åpne fra 7 til 10 og de fleste andre butikker fra 10 til 7-8 også på søndager. En kan også bestille alt på døren her på de fleste tidspunkt  når jeg skriver alt så mener jeg alt, matvarer, medisiner, lege, pizza, klær etc. Ett drømme land for folk med angorafobi.
8. Været, selv om vi nå er midt i regntiden og det er kaldt er det fremdeles svært skjelden mindre en 10 grader, og det regner kun periodevis og sola dukker frem nesten hver dag, om bare for en liten stund. Definitivt å foretrekke over været i England, hvor skyene ligger lavt fra oktober til mars.
9. Arequipe. Smaker som HaPå og kan brukes på alt her. Is med arequipe saus slår aldri feil.
10. Det enorme utvalget i ferske frukter og grønnsaker. Bananer rett fra jungelen som omtrent ikke koster en ting. Jeg elsker å prøve nye frukter, jeg liker ikke alle men har funnet mange jeg kommer til å savne når jeg flytter hjem.

Regn og andre tanker

Nå stitter jeg inne og nyter tordenværet ute:) for første gang siden jeg kom hit kan jeg se lynet skikkelig. Nathalia dro hjem til foreldrene sine tidligere i dag og jeg er hjemme alene. Nå er det bare 5 sekunder mellom lyn og torden:)

Ellers har denne uka vert enda mer begivenhetsløs en sist. Mandag og tirsdag hadde jeg spysyka og resten av uka gikk med til å prøve å ta igjen alt jeg ikke hadde gjort. Pluss att energinivået var på et minimum. Nå har det gått over til en slags indre rastløshet og konstant mangel på konsentrasjon. Hadde jeg vært hjemme hadde jeg bakt eller gått på fjellet for å få det ut men her er det ikke ett alternativ. Her er verken fjell eller bakerovn. Eller her er fjell, jeg bare vet ikke hvor det er trygt å gå, og siden jeg er langt utenfor rekkevidden til Norsk Luftambulanse holder jeg meg hjemme. Vurderte å jogge en tur men tviler på at det hjelper siden kondisen er så elendig at jeg kan klare å jogge max 20 min uten å få alvorlig åndebesvær. Hadde vert ufattelig fint å finne igjen konsentrasjonen ett sted, jeg har nemmelig en gruppeinnlevering, en presentasjon, spansklekse og en prøve på mandag og en deleksamen på tirsdag. Resten av uka er fremdeles åpen:P

Regn, regn og atter regn

Hørte forresten på radioen i går at sesonges regntid skal bli langt lengre enn normalt, kanskje opp mot 6 måneder. Mest på grunn av værfenomenet "La Niña" som vanligvis kommer hver 4-6 år men som nå er mer eller mindre konstant. Også i vår var regntiden verre enn normalt med over 420 omkomne og 1 000 000 hektar landbruksjord under vann. Det tilsvarer Nordmøre og Romsdal. Jeg har dog ingen problemer med å tro på det siden det når har regnet i to dager og vannstanden i kanalen ved huset mitt har gått fra 10 cm til over en meter. Skal ta ett bilde en dag:)

I går var jeg på bilbloteket for å jobbe litt på gruppe oppgaven vår når jeg kom over dette skiltet.

Jeg har forøvrig brutt denne reglen utalligen ganger på onsdager når jeg har fri fra 1120 til 1700.

Nå er det staks på tide med litt middag tror jeg, må vell bli noe med kjøtt i i dag. Siden grønnsaker og frukt er så billig her og i så godt utvalg har jeg faktisk ikke spist kjøtt på en uke eller kanskje mer. Helt uten å ha intensjon om det. På onsdag fant jeg ett skikkeligt grovt børd, smaker litt som mammas hjemmelagde bare mye tørrere, men med Arequipe(typsik colombiansk pålegg som smaker som HaPå) er det helt fantastisk.

På søndag  var 11 av oss internasjonale studentene pluss to backpackere fra Australia på tur med truisttoget fra Bogota til en liten by med en saltkatedral ca 2 timer utenfor Bogota. Truen var helt ok, var ikke sånn at vi mistet pusten av utsiketen eller noen. Som norsk er jeg vell litt bortsjemt slik sett. Men saltkatedralen imponerte, spessielt i størrelsen. For å komme ned til hovedrommene måtte vi gå gjennom 15 små kapell og når vi kom ned var det 3 store saler. Legger ut litt bilder fra turen på slutten her, det er mulig å trykke på bildene så de blir store.

stasjonen nord i Bogota

en stykk glad Julia

Slik var utsikten mesteparten av turen

Underholdningen ombord

Stasjonen i Zipaquirá, hvor saltkatedralen er

Meg og Luci i ett av korsene

Vi måtte selvfølgelig smake på de salte veggene

taket i den ene salen

En av de tre salene

Kjerub

Julekrybbe inne i katedralen, det neste bildene er av samme julekrybbe bare med skiftende lys

"Skalpelsen av Adam" uthugd i stein, mer kjent fra taket i det sixtinske kapell

Nå er det sol ute igjen, alltid skiftende.

Framme i Bogota

Jeg dro hjemme fra i går klokken litt før 4 på morgenkvisten fordi den eneste fergen som passet med flyet var den som gikk 4.15. Pappa og Kris kjørte slik at jeg skulle slippe å sitte ute på flyplassen å vente. Det var trist å si hadet til alle, men tiden går fort og jeg regner med at jeg plutslig er hjemme igjen. Flyturen  til Oslo og vider til Barcelona gikk greit men når jeg kom til Barcelona ble det litt lenge i kø før jeg kunne sjekke inn og etter at jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og passkontrollen viste det seg at den delen av terminalen som er for Sør Amerika ikke hadde noe annet en en liten kafé og ingenting annet:0 så det ble til at jeg satt 3 timer og så på Tour de France uten lyd... ikke det mest spennende jeg har gjort i livet.

Men det viste seg at resten av dagen ikke skulle by på mer spenning heller. 11.5 timer på fly er leeeeeeenge. Alt for lenge, selv om de hadde et godt utvalg av filmer, tvserier og musikk. Det værste var at selv om jeg var trøtt fikk jeg ikke sove før de siste 2 timene, og når jeg satt der uten å sove fikk jeg virkelig tid til å tenke over hva jeg her begitt meg ut på. Cirka midt på atlanteren var jeg fristet til å snu, men det ser lysere ut nå:) Skjermen på setet hadde forresten informasjon om hvor vi befant oss til en hver tid og hvor høyt og fort vi fløy. ca 40000 fot (12000 m) og 880 km/t og utenfor flyet var det mellom -50 og -74 grader. Fasinerende!

Når jeg endelig kom fram til Bogota måtte jeg så en evighet i kø i imigrasjonskontrollen, og når jeg kom fram var det ingen som snakket engelsk, så det gikk på ett vis å forklare at jeg ikke har visum men skal skaffe det. Nå kan jeg i det miste bli her i 180 dager. Jeg fant sjåføren hotellet hadde sendt for å hente meg men det var ikke lett. Med en gang jeg kom ut av flyplassen ble jeg møtt av en vegg av mennesker som alle ropte, smilte, gråt og klemte på de som kom ut. Veldig forskjelling fra Gardermoen der det står max 10 stykker og halvparten er der for å hente turister. Men jeg klarte å navigere meg gjennom kaoset. Turen fra flyplassen gikk fort men det var mest på grunn av sjåføren som ignorerte alle 30 skilt på hele strekningen.

Når jeg kom fram til hotellet fikk jeg en negativ overaskelse; selv om det sto alt betjeningen skulle være to spåkelig snakker alle kun spansk, men det gikk på et vis:) Heldigvis er alle her kjempe imøtekommende og det er vist helt vanlig å snakke til fremmede. Rommet mitt er mer en leilighet en ett rom. Jeg har en liten stue, kjøkken, bad og soverom. Ikke at jeg la så masse merke til det når jeg kom for jeg var stuptrøtt, så det bar rett til sengs.

I dag tidlig våkenet jeg klokken 6 men føler meg svak som en kattunge på grunn av høyden og jetlag, men jeg har hvert ute å utforsket nabolaget sammen men dama som drive hotellet. Jeg spurte om veien og hun insisterte på å vise meg personlig. Nå har jeg fått proviantert og planen er å bli på rommet resten av dagen å ta det med ro å bli vandt til høyden. Å gå i gatene her er ufattelig interesant. Byen er en blanding av nytt og gammelt. Her er nye kontorbygg mellom nedslitte hus.

Zorritas. Hest og kjerre som leverer varer til budtikkene.

Her er definitivet et mer aggresivt kjøremønster en hjemme i Norge, alle tuter i ett sett og politiet kjører med blålys uansett hvor de er og hva som skjer. Jeg så en som kjørte inn på en kafe med blålys, gikk inn og spiste og kom utigjen og satte seg på politimotorsykkelen og lysene var på hele tiden. Siden det er nasjonal dagen i Colombia i dag kjørte mange av bilene rundt med ballonger og tutet i ett. Vertinnen min fortalte at de tuter for å hylle Sant Carmen som er beskytter av sjåførene. Nabolaget hotellet er i er ganske forskjelli fra Norge. Her har alle høye gjerder rundt husene og det er ikke uvanlig med sikkerhetsvakter.  skulle ha tatt litt mer bilder men jeg orker ikke:)