Framme i Bogota

Jeg dro hjemme fra i går klokken litt før 4 på morgenkvisten fordi den eneste fergen som passet med flyet var den som gikk 4.15. Pappa og Kris kjørte slik at jeg skulle slippe å sitte ute på flyplassen å vente. Det var trist å si hadet til alle, men tiden går fort og jeg regner med at jeg plutslig er hjemme igjen. Flyturen  til Oslo og vider til Barcelona gikk greit men når jeg kom til Barcelona ble det litt lenge i kø før jeg kunne sjekke inn og etter at jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og passkontrollen viste det seg at den delen av terminalen som er for Sør Amerika ikke hadde noe annet en en liten kafé og ingenting annet:0 så det ble til at jeg satt 3 timer og så på Tour de France uten lyd... ikke det mest spennende jeg har gjort i livet.

Men det viste seg at resten av dagen ikke skulle by på mer spenning heller. 11.5 timer på fly er leeeeeeenge. Alt for lenge, selv om de hadde et godt utvalg av filmer, tvserier og musikk. Det værste var at selv om jeg var trøtt fikk jeg ikke sove før de siste 2 timene, og når jeg satt der uten å sove fikk jeg virkelig tid til å tenke over hva jeg her begitt meg ut på. Cirka midt på atlanteren var jeg fristet til å snu, men det ser lysere ut nå:) Skjermen på setet hadde forresten informasjon om hvor vi befant oss til en hver tid og hvor høyt og fort vi fløy. ca 40000 fot (12000 m) og 880 km/t og utenfor flyet var det mellom -50 og -74 grader. Fasinerende!

Når jeg endelig kom fram til Bogota måtte jeg så en evighet i kø i imigrasjonskontrollen, og når jeg kom fram var det ingen som snakket engelsk, så det gikk på ett vis å forklare at jeg ikke har visum men skal skaffe det. Nå kan jeg i det miste bli her i 180 dager. Jeg fant sjåføren hotellet hadde sendt for å hente meg men det var ikke lett. Med en gang jeg kom ut av flyplassen ble jeg møtt av en vegg av mennesker som alle ropte, smilte, gråt og klemte på de som kom ut. Veldig forskjelling fra Gardermoen der det står max 10 stykker og halvparten er der for å hente turister. Men jeg klarte å navigere meg gjennom kaoset. Turen fra flyplassen gikk fort men det var mest på grunn av sjåføren som ignorerte alle 30 skilt på hele strekningen.

Når jeg kom fram til hotellet fikk jeg en negativ overaskelse; selv om det sto alt betjeningen skulle være to spåkelig snakker alle kun spansk, men det gikk på et vis:) Heldigvis er alle her kjempe imøtekommende og det er vist helt vanlig å snakke til fremmede. Rommet mitt er mer en leilighet en ett rom. Jeg har en liten stue, kjøkken, bad og soverom. Ikke at jeg la så masse merke til det når jeg kom for jeg var stuptrøtt, så det bar rett til sengs.

I dag tidlig våkenet jeg klokken 6 men føler meg svak som en kattunge på grunn av høyden og jetlag, men jeg har hvert ute å utforsket nabolaget sammen men dama som drive hotellet. Jeg spurte om veien og hun insisterte på å vise meg personlig. Nå har jeg fått proviantert og planen er å bli på rommet resten av dagen å ta det med ro å bli vandt til høyden. Å gå i gatene her er ufattelig interesant. Byen er en blanding av nytt og gammelt. Her er nye kontorbygg mellom nedslitte hus.

Zorritas. Hest og kjerre som leverer varer til budtikkene.

Her er definitivet et mer aggresivt kjøremønster en hjemme i Norge, alle tuter i ett sett og politiet kjører med blålys uansett hvor de er og hva som skjer. Jeg så en som kjørte inn på en kafe med blålys, gikk inn og spiste og kom utigjen og satte seg på politimotorsykkelen og lysene var på hele tiden. Siden det er nasjonal dagen i Colombia i dag kjørte mange av bilene rundt med ballonger og tutet i ett. Vertinnen min fortalte at de tuter for å hylle Sant Carmen som er beskytter av sjåførene. Nabolaget hotellet er i er ganske forskjelli fra Norge. Her har alle høye gjerder rundt husene og det er ikke uvanlig med sikkerhetsvakter.  skulle ha tatt litt mer bilder men jeg orker ikke:)